where are we

Jeg dekativerte kontoen min på Instagram fordi det å sammenligne meg selv med andre tok på overhånd. Det var ikke noe morsomt lenger å åpne appen som fikk meg til å føle at livet mitt var dritt. Jeg er 24 år gammel, sunn, ser ok ut og har ingen helseproblemer. Det skal ikke være i veien for at det er min egen feil. Når man følger mange feilfri kontoer så blir det litt sånn at du tror det er det som er virkeligheten. Jeg følte meg plutselig fæl hvis postene mine var depressive og ekte. Det holder ikke med at ting er ekte hvis det ikke er ekte på en fin og morsom måte. Ekte for meg er at ingenting er planlagt. Jeg har ikke planlagt å føle meg depressiv i dag. Jeg har ikke planlagt å legge ut et bilde som kan være litt mørkt. Men det er søren meg det som er meg der og da.

I dag er vi blitt til en gruppe mennesker med samme behov. Vi vil bli likt. Det ligger i vår natur å imponere andre, og i dag spesielt over apper som Instagram og Snapchat. To apper med samme mål og mening. Egentlig skapt for å holde kontakt, men er blitt til det sted hvor du heller velge å åpne appen Snapchat for å knipse bilde, legge det ut på din historie, og i ettertid lagre det. Bare for å være sikker på at det made it to Snapchat, liksom. Når var det sist du heller åpnet kamera for å knipse et bilde fremfor spøkelses-appen.
Jeg vet ikke. Jeg er ikke bitter eller noe. Jeg er bare skuffet over at det har gått så innpå meg. Jeg blir drit irritert om venninnene mine åpner en av de to nevnte appene når vi sitter og drikker kaffe sammen. Er snappen fra denne “Katrine” viktigere enn vår kvalitetstid akkurat her og nå. Er det viktigere for deg å se hva hun driver med nå, enn at du gir en liten innsats i hva du driver med selv, akkurat nå.

Et inspirerende bildesamfunn som Instagram hovedsakelig skal dreie seg om er blitt til et samfunn som heller speiler det virkelige liv. Alt er en fuckings fasade. At vi planter ulike elementer i bildene våres for at det er det som ser finest ut på sosiale medier. Hvor er vi nå og hvor er vi på vei hen.

Jeg åpnet kontoen min etter en liten detox på 10 dager. Det var deilig at de sterke følelsene over det hele ble minsket i løpet av de dagne. Jeg blir som en liten drittunge når ting ikke gir mening, og det der med fortvilelsen om å beholde Instagram eller ikke var litt slitsomt.

Jeg har ikke noen avsluttende poeng i dette innlegget, og det er like greit. Det er det som er så fint med en blogg.

Skrive det du føler, også er du liksom ferdig med det.

Med mindre det åpnes for debatt i kommentarfeltet. Det er for såvidt greit det, hvis du er uenig med meg så kommenter i vei.

Bahar

LEAVE A COMMENT

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

RELATED POSTS